Hvis du skulle beskrive et menneske: Ville du da fortelle hva som kjennetegner arten menneske? Eller er dette selvsagt og implisitt? Hva ville du velge å fokusere på? Karaktertrekk og egenskaper? Utseende? Klesstil? Etnisitet? Alder? Spesielle kjennetegn? Roller personen har? Kunnskaper og ferdigheter? Hva personen jobber med? Familieforhold? Hvem vedkommende kjenner og er sammen med? Hva de tror på?
Hva trenger vi egentlig å vite for å kunne beskrive et menneske? Og hvordan får vi tak i denne informasjonen? Vi karakteriserer andre mennesker hele tiden. - Men på hvilket grunnlag?
Observasjoner
Observasjoner er det vi kan ta inn gjennom sansene våre. Rene observasjoner skal ikke være annet enn objektivt inntak av informasjon. Det ligger ingen vurdering eller bedømmelse i rene observasjoner.
Når vi observerer andre mennesker, bruker vi mye syn og hørsel. Hvordan er utseendet til vedkommende: Høyde, tykkelse, hårfarge, frisyre, hudfarge, øyenfarge, formen på nesen, ørene og leppene, lengde på armer og ben, størrelse på hender og føtter osv. Vi kan også observere hvordan en person kler seg, hvordan kroppsholdningen er når de går, står eller sitter, og generelt hvordan bevegelsene deres er.
Vi kan høre hva folk sier – ordene deres – men også måten de blir sagt på: stemmevolum, stemmeleie og tonasjon. Vi kan legge merke til dialekter eller aksenter. eller vi kan lese hva folk skriver.
Vi kan se hva folk gjør, observere adferden deres. Hvilke valg tar de?
Vi kan også bruke våre andre sanser når vi skal observere andre, for eksempel luktesansen.
Tolkninger
Men hvem av oss bruker rene observasjoner når vi skal beskrive et menneske? Vi tillegger deres utseende, stil, kommunikasjon og adferd betydning, som igjen påvirker hva vi tenker og tror om vedkommende. Vi tolker gjennom våre egne erfaringer og preferanser. Vi gir observasjonene våre betydning, og former oss raskt meninger. Og da kommer for eksempel beskrivelser som snill, utadvendt, pliktoppfyllende, hissig eller sur trillende ut av oss. Og vi tror på dem. Vi tror at vår tolkning av observasjonene vi har gjort er sannheten om denne personen. Det faller oss helt naturlig. Og det kan jo hende det stemmer, i alle fall delvis, men det er også fullt mulig at vi tar helt feil.
Noen ganger kan vi til og med innbille oss at vi vet hva noen andre tenker og føler. Men det kan vi ikke. – Med mindre personen selv forteller oss det. Jeg vil sitere en terapeut jeg møtte en gang: "På seg selv kjenner man ingen andre."
Videre bruker vi våre observasjoner og tolkninger til å vurdere hvilke kunnskaper og ferdigheter en person har. Og noen ganger er skriftlig og/eller muntlig kommunikasjon det eneste vi har å gå etter når vi skal gjøre en vurdering – for eksempel når du skal ansette noen eller når du skal gi noen en karakter. Det fører ikke nødvendigvis til fullstendige feilvurderinger, men det kan være nyttig å innse at informasjonen vi sitter på er svært begrenset og i stor grad basert på egne tolkninger gjennom egne filtre.
Førstehåndsinformasjon
Spør! Spør! Og spør igjen. Det er ikke farlig. Hvis du tror noe om en annen person, så spør om det stemmer. «Når du sa/gjorde oppfatter jeg deg som… Nå tolker jeg at du mener… Stemmer dette?» «Hva mente du egentlig? Jeg tror jeg kan ha misforstått…» Her er det mange muligheter. Bare unngå å fremsette spørsmål som virker som en anklage. «Nå var du litt uklar.» «Du høres sur ut.» «Hvorfor gjorde du…?» kan også oppfattes som anklage.
Noe av det første (og viktigste?) vi lærer på en coach-utdannelse er: Du vet INGENTING om den andre – så spør om ALT. «Nå ser jeg at du rynker på nesen. Hva betyr det?» «Du sier at du er sløv. Hva legger du i det? Hvordan er du når du er sløv? Hva gjør du da?» osv, osv.
Dette kaller jeg førstehåndsinformasjon. Det de selv sier om seg selv og sitt indre liv. Et menneske er så mye – med alle sine tanker, følelser, verdier, meninger, kommunikasjon og adferd. Min jobb som coach er å finne ut hvordan du har skrudd sammen nettopp din verden, hvordan alt dette henger sammen for deg og hvordan det påvirker deg.
Hvordan beskriver du deg selv?
I lys av det jeg har skrevet over: Du er den nærmeste personen til å beskrive deg selv. Likevel er det mange som synes at nettopp dette er vanskelig. (Jeg er en av dem). Det kan selvsagt knyttes opp til hvordan vi ønsker å bli oppfattet, at vi tar i betraktning samfunnets og andre menneskers forventninger når vi skal beskrive oss selv.
Men hvis du bare skulle beskrive deg selv for deg selv? Hvem er du da? Hvor mye av din førstehåndsinformasjon er du bevisst på? Du kan selvsagt gå ut fra kjønn, alder, etnisitet, legning, religion og en eller flere av dine roller (venn, kjæreste, forelder, arbeidstaker, student..) Men du er da mye mer enn det? Du er dine egenskaper og ressurser, kunnskap og ferdigheter. Du er dine verdier, tanker, overbevisninger, følelser og reaksjonsmønstre. Vet du alt dette om deg selv? Ja, det mener jeg at du vet, men en del av det er sannsynligvis underbevisst, så det er ikke sikkert du har tilgang til all informasjonen. Hvordan har du skrudd sammen din identitet basert på det du vet om deg selv bevisst og underbevisst? Vet du akkurat hvem du er? Vil du vite det?
Hva trenger vi egentlig å vite for å kunne beskrive et menneske? Og kan vi stole på at informasjonen er riktig?