Jeg hørte nylig uttrykket «What iffing», og det fanget interessen min. Altså det å spørre seg selv eller andre hva hvis…? Etter litt research, eller rettere sagt googling, fant jeg ut at uttrykket brukes spesielt i to sammenhenger.
Kreative prosesser
Det ene handler om å styre kreative prosesser. Å spørre «Hva hvis..?» kan være en god inngang til å komme opp med ulike løsninger på et problem, for eksempel. Eller dersom bedriften har behov for innovasjon av produkt eller forretningsmodell. Eller andre ting som bringer oss kreativt videre på en eller annen måte. Forfattere av fiksjon er mestere i dette. Hva hvis helten blir dypt deprimert? Hva hvis det finnes en hittil ukjent søster som plutselig kommer inn i bildet? Hva hvis heltinnens kjæreste egentlig var superrik?
Bekymring og angst
Den andre sammenhengen jeg fant for «what-iffing» var en helt annen type mestere. De som er mestere i å bekymre seg, frykte det verste, fylle seg selv med angst. Selvsagt uten å mene det, og som oftest underbevisst. «Hva hvis klimaproblemene blir for store?» «Hva hvis flyet ramler ned?» «Hva hvis jeg driter meg ut foran de nye kollegaene?» Disse mesternes feilbarlige strategi er «Hvis jeg tenker gjennom alle mulige scenarioer, så er jeg i alle fall forberedt.» - Er du en av dem?
Det er flere problemer med denne strategien. For det første er det jo vondt å gå og kjenne på angst store deler av tiden. Symptomer kan vise seg som grubling, rastløshet, uro, irritabilitet, konsentrasjonsvansker, rastløshet eller plutselige anfall. Av fysiske symptomer kan du oppleve tretthet, hodepine, kvalme, nummenhet i hender og føtter, muskelspenninger og/eller muskelsmerter, problemer med å svelge, pustevansker, skjelvinger og rykninger, svetting, søvnløshet/søvnproblemer, svimmelhet eller hjertebank. Det er vanlig å utvikle unngåelsesatferd – at du aktivt unngår steder eller situasjoner som du tror vil fremkalle angsten. Denne atferden er en sentral årsak til at angsten opprettholdes, og kan legge store begrensninger i dagliglivet.
Og det du engster deg for er som oftest ting du ikke har kontroll over, ting du ikke har noen mulighet til å ha kontroll over. Etter en stund kan det også gå ut over selvfølelsen fordi du får opplevelsen av å mislykkes når du ikke kan kontrollere det ukontrollerbare. Videre – over 70 % av det du bekymrer deg for, skjer aldri. Det vil si at du har kastet bort mye tankekapasitet og energi på å bekymre deg og lage scenarioer i hodet til ingen nytte.
Bedre strategier
Det finnes metoder og strategier for å overkomme den angstfylte varianten av «What-iffing».
For det første: sett opp skillet mellom det du kan kontrollere og det du ikke kan kontrollere. Det du kan kontrollere er deg selv – egne ord og handlinger, tanker og følelser. Det du ikke kan kontrollere er for eksempel været, fortiden og andre mennesker (selv om du gjerne ville). Øv på å akseptere det du ikke kan kontrollere. Å akseptere er ikke det samme som å godta, være enig eller fornøyd med det. Det er mer en konstatering av at «Dette kan jeg ikke gjøre noe med. Sånn er det.» For noen er dette enkelt og naturlig, andre synes dette er vanskelig og trenger å øve seg.
En annen god strategi er å velge hvordan du møter bekymringstankene. Du kan la deg rive med, og begynne på en lengre tankerekke med bekymringer som drar deg nedover. Eller du kan kjempe mot tankene, prøve å tvinge dem bort. Disse strategiene er ikke å anbefale. Begge vi sannsynligvis slite deg ut. Prøv heller å sette av en fast tid på dagen til bekymringer. 10-20 minutter der du gir disse tankene lov til å komme. Skriv dem gjerne ned i en bekymringsdagbok. Da vil du oppdage gjengangere, og du vil kunne se svart på hvitt at mye av det du bekymrer deg for aldri inntreffer. Når bekymringstanker dukker opp andre tider på dagen, kan du møte dem med: «Jeg har ikke tid til deg nå, kom tilbake kl 19.» Da vil du også oppdage at en del av tankene ikke kommer tilbake.
Sinnsrobønnen
Som en oppsummering har jeg lyst til å avslutte med Sinnsrobønnen. Den har blitt kreditert Reinhold Niebuhr, og beskriver på en enkel og vakker måte noe av det mest grunnleggende for å møte verden på en balansert måte.
Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen