top of page

Selvsensur!

Forfatterens bilde: Marianne FuruholtMarianne Furuholt


Har du noen gang møtt noen som virker som de buser ut med alt de har på hjertet, helt uten filter? Hva er din første reaksjon på en slik person? Din første tanke om hvem personen ER? Hvordan ville det vært for deg å gjøre dette? Helt utenkelig? Kanskje du er mer stum som en østers? Eller noe midt imellom?


Dette innlegget er til deg som er tausere enn du egentlig ønsker. Til deg som vil komme mer fram med dine meninger og betraktninger, men som ofte ikke tør.


Jeg mener ikke at du skal fjerne alt av hemninger og alltid si akkurat det som passer deg – fordi du lever i et samfunn med andre mennesker. Og noen ganger er det du tenker at du vil si faktisk upassende eller ufint, er det ikke..? - Og det gjelder også om det blir "sagt" på sosiale medier.


Jeg tror at mange av oss overdriver selvsensuren ganske mye. Vi luker ikke bort bare det ufine eller upassende, men mye mer. «Nei, det tør jeg ikke å si.», «Det er for dumt. Da vil de tro jeg er dum.» Når usikkerheten får slå ut i full blomst, og du ikke er trygg på verken den du er eller budskapet ditt – da tier du heller. Stoppskiltet på egen kommunikasjon sitter løst. Hva kommer det av? -Gamle vanetanker. Konklusjoner du trakk som barn, og som har blitt godt integrert, og inngrodde sannheter om deg og din plass i verden. Noen gjengangere er «Jeg er ikke god nok.» «Det er ikke trygt å være synlig.» Kan du kjenne deg igjen i noe av dette?


Jeg kan jo også legge til at en årsak til at du blir stille kan være at du trenger mer tid til å prosessere og tenke før du uttaler deg. Og innen du er ferdig tenkt har noen andre hoppet inn, eller samtalen har gått videre. Men det er ikke dette jeg snakker om her.

 

«Ta mer plass.»

Jeg fikk ofte høre «Du må ta mer plass.» eller lignende fra folk rundt meg. Både velment og sant fra dem som sa det. Men jeg ante ikke hvordan. Det føltes ekstremt langt utenfor min komfortsone å påkalle oppmerksomhet, være frempå med det jeg hadde å komme med. Det var enklere å fortelle meg selv at jeg faktisk ikke hadde noe å komme med. Da ble det stille, da.


Noen ganger var jeg i situasjoner der jeg «måtte» si noe, presentere eller uttale meg i et møte for eksempel, eller til og med i vanlige samtaler i sosiale sammenhenger. Da kunne jeg kjøre lange repriser av det i hodet mitt etterpå, og analysere i det uendelige om hva jeg hadde sagt feil, ting som kanskje kunne misforstås, hvordan jeg fremsto. Kjempeslitsomt! Og jeg kom sjelden godt ut av denne etterpå-analysen.


Gjennom en blanding av eksponeringsterapi («Jeg holdt en presentasjon, og jeg døde ikke!») og et stort oppgjør med mine egne inngrodde sannheter, har jeg i dag et helt annet forhold til det å være synlig, si meningen min, vise hva jeg kan, stille spørsmål om det jeg lurer på. Det blir ikke alltid full klaff, men jeg klarer likevel å senke skuldrene veldig mye mer i disse sammenhengene.

 

Noen tips til deg som selvsensurerer for mye

1.      Vær raus med deg selv. Sett fokus på den kunnskapen og de ferdighetene du har. Gå på oppdagelsesreise i deg selv og finn ut hva du har å komme med. For det har du! Flytt fokuset bort fra det du ikke kan, og over til det du kan. Skriv det gjerne ned. Gi deg selv plass til å komme fram med det. Det er du som står i veien for deg selv, ikke noen andre. Vit at det er gamle vanetanker som holder deg tilbake. Hva trenger du for å gi deg selv den plassen?


2.      Fortell deg selv at «Jeg lærer.» Gi deg selv tillatelse til å være i læring. Da vil du lettere kunne tørre å prøve. Si noe! Og hvis det ikke ble helt som du håpet, da ble det lærdom i stedet for «feil». Og da trenger du heller ikke å overanalysere «feilene» i ettertid.


3.      Lån ressurser. Tenk deg en person som har det du ønsker, som fremstår stødig i sin kommunikasjon. Tenk deg at du er denne personen. Hva er det vedkommende har som gjør dem så stødig? Hvordan tenker denne personen i disse situasjonene? Hvordan er kroppsspråket? Lån egenskapene og ressursene fra denne personen helt til du har lært dem selv.


4.      Hvis du klarer: Ta det med et smil, vær litt uhøytidelig. Lite er så avvæpnende som humor. Hvis du kan humre litt av deg selv i stedet for å finne fram pisken har du kommet langt.

 


Lykke til med å komme deg ut fra buret av taushet. Og husk: Taushet er gull noen ganger.

3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

コメント


bottom of page